Selvfølgelig skulle jo jeg – leder av Familie & Medier (nå Tro & Medier), som arrangerer Skjermfri uke – ha lovprist stillheten og refleksjonene. Og ett eller annet sted i meg er det noe som sier at dette er godt for meg. Selv om jeg kjeder meg. Selv om jeg blir litt rastløs. For jeg tror, og merker, at jeg trenger det.
Kanskje det er omtrent som om jeg i en lengre periode skulle hatt åpen dør til i hjemmet vårt, der hvem som helst kunne komme og gå som de ville. Om jeg da en dag ville ønske å ta kontroll, lukke døren og selv velge når jeg ønsket besøk, antar jeg at det hadde blitt en ganske masete uke i etterkant. Misnøye og banking på døren fra den som var vant med å ha fri tilgang og ville inn, til de etter hvert lærte de nye reglene. Nå var det husherren som selv bestemte, som hadde gått til det skritt å sette grenser rundt eget liv.
Jeg har for tiden en del digitale distraksjoner som banker på min mentale husdør. Om en uke er nok til å trekke nye grenser, spørs vel. Målet for en slik uke er uansett ikke å gjennomføre et stunt på syv dager, men å trekke erfaringene med seg inn i resten av året. På den måten kan vi skape de nødvendige rommene for stillhet, refleksjon, oppmerksomhet og relasjoner. For relasjoner trenger oppmerksomhet, tilstedeværelse og tid for å bygges.
Det er drivkraften for å velge skjermfrie perioder og soner. Jeg vil være til stede i de viktige relasjonene mine: i eget liv, i møte med andre og med Gud. Da skal jeg klare å motstå fristelsen til å slippe inn de digitale distraksjonene.